Definisjon av sårbarhetsskanning
Sårbarhetsskanning er en automatisert prosess for å identifisere svakheter eller mangler i datasystemer, programvareapplikasjoner og nettverkskomponenter som kan utnyttes av angripere. Det er en integrert del av cybersikkerhet , ettersom det hjelper organisasjoner med å identifisere kjente sårbarheter før de blir utnyttet av cyberkriminelle. Skanningen tester potensielle angrepspunkter uten å faktisk utnytte sårbarhetene som oppdages i løpet av prosessen. Ved å kjøre regelmessige sårbarhetsskanninger kan bedrifter teste sikkerhetskontrollene sine og iverksette proaktive tiltak for å redusere de identifiserte svakhetene.
Den beste programvaren for sårbarhetsskanning kan identifisere både kjente og ukjente sårbarheter i et nettverk eller system. Prosessen innebærer bruk av ulike verktøy for å sjekke alle aspekter av en bedrifts infrastruktur for mulige svakheter, for eksempel feilkonfigurerte innstillinger, utdaterte programvareversjoner, usikrede porter eller protokoller og mye mer. Selv om sårbarhetsskanning ikke garanterer fullstendig sikkerhet for systemene dine, gir det verdifull innsikt som hjelper organisasjoner med å forbedre den generelle sikkerhetsposisjonen mot angrep fra cyberkriminelle.
Skanneprosessen
Sårbarhetsskanning er en integrert del av enhver strategi for nettverkssikkerhet. Det innebærer å identifisere svakheter, feil og utnyttelsesmuligheter i datasystemer, programvare og nettverk for å redusere potensielle sikkerhetsrisikoer. Her er noen nøkkelfunksjoner som definerer sårbarhetsskanningsprosessen:
- Automatisert:
- Skanneprosessen er for det meste automatisert og krever minimalt med brukerinnblanding.
- Identifisere kjente sårbarheter:
- Sårbarhetsskannere identifiserer kjente sårbarheter i systemer som det allerede er gitt ut oppdateringer for.
- Kjører tester på integrerte komponenter:
- Skanninger kjører tester på systemkomponenter som brannmurer, rutere og operativsystemer for å sikre at de oppfyller beste sikkerhetspraksis.
- Definisjonsbasert tilnærming:
- Skannere bruker en definisjonsbasert tilnærming som sammenligner mønstre med databaser over kjente sårbarheter eller angrepssignaturer.
Ved å bruke sårbarhetsskanninger i forbindelse med migrering og modernisering av nettskyen kan bedrifter oppdage problemer på et tidlig tidspunkt, slik at de kan løses før kritiske applikasjoner kjøres under usikre forhold.
Typer sårbarhetsskanninger
Automatisert sårbarhetsskanning er den beste måten å identifisere kjente sårbarheter i datasystemer og programvarekomponenter på. Det innebærer at man kjører et sikkerhetsverktøy som bruker en database med definisjoner, et såkalt exploit-bibliotek, til å skanne etter svakheter i nettverksenheter, servere og applikasjoner.
Automatiserte sårbarhetsskanninger bruker en database med definisjoner for å skanne etter svakheter, mens manuelle skanninger baserer seg på menneskelig intuisjon og erfaring.
Manuell sårbarhetsskanning baserer seg derimot på å identifisere svakheter ved hjelp av menneskelig intuisjon og erfaring. Denne prosessen kan være tidkrevende, men den er viktig når man har å gjøre med komplekse systemer eller spesialbygde applikasjoner der automatiserte skanninger kanskje ikke dekker alle mulige feil. Alt i alt er det avgjørende å forstå begge typer sårbarhetsskanninger for alle organisasjoner som ønsker å opprettholde gode sikkerhetsrutiner samtidig som de holder tritt med moderniseringsløsninger som migrering til nettskyen.
Fordeler med sårbarhetsskanning
Sårbarhetsskanning er en integrert del av enhver bedrifts sikkerhetsprosess. Det innebærer automatiserte tester som identifiserer svakheter i datasystemer, programvare og nettverk. De beste verktøyene for sårbarhetsskanning bruker kjente definisjoner av sårbarheter for å identifisere feil eller punkter der en hacker kan utnytte systemet. Ved å identifisere disse svakhetene på et tidlig tidspunkt kan bedrifter proaktivt ta tak i dem før de blir utnyttet av ondsinnede aktører.
En stor fordel med sårbarhetsskanning er muligheten til å teste ulike komponenter som kjører i et nettverksmiljø. Dette gjør det blant annet mulig å identifisere prosesser som kan utnyttes, eller programvareversjoner som må oppdateres for å forbedre den generelle sikkerhetssituasjonen. Sårbarhetsskanning gir også en omfattende oversikt over hele nettverket, og gjør det mulig for organisasjoner å prioritere utbedringstiltak basert på identifiserte risikoer.
Utfordringer og begrensninger ved sårbarhetsskanning
Sårbarhetsskanning er en integrert del av enhver bedrifts strategi for cybersikkerhet, men den har sine egne utfordringer og begrensninger. En av de største begrensningene er at sårbarhetsskannere bare kan identifisere kjente sårbarheter og feil, noe som betyr at de ikke kan oppdage nyoppdagede svakheter eller zero-day exploits. I tillegg kan automatiserte skanneprosesser overse visse sårbarheter på grunn av kompleksiteten i programvare og systemer.
Andre utfordringer og begrensninger er blant annet
- Ufullstendige definisjoner:
- Sårbarhetsskannere er avhengige av oppdaterte definisjoner for å kunne identifisere potensielle sikkerhetstrusler. Hvis disse definisjonene mangler eller er ufullstendige for en bestemt komponent eller et bestemt system, vil skanningen ikke være effektiv.
- Falske positiver:
- Sårbarhetsskannere kan rapportere falske positive resultater og identifisere punkter som sårbare når de ikke er det, noe som kan føre til bortkastet tid og ressurser.
- Segregering av nettverk:
- Det kan være vanskelig å skanne på tvers av ulike nettverkssegmenter på grunn av brannmurer mellom dem.
- Kjører skanninger i stor skala:
- Storskala skanninger kan legge stort press på nettverk og systemer når det gjelder ytelsespåvirkning.
Til tross for disse utfordringene er sårbarhetsskanning fortsatt en av de beste måtene for bedrifter som driver datasystemer som er koblet sammen via et nettverk (noe som omfatter de fleste moderne virksomheter), å identifisere potensielle svakheter i sikkerhetssituasjonen.